Når den beskjeden du skulle ønske ikke kom, kommer!.

Hei igjen.

Jeg hadde psykolog time i går og da kom det en beskjed, jeg aldri trodde skulle komme. Den behandlingen jeg skulle få, den blir nedlagt her i kommunen jeg bor. Det er utrolig trist og leit, jeg hadde gledet meg så masse til å starte behandlingen, og jeg var klar til og kjempe en kamp som aldri før!. Det får jeg dessverre ikke gjort lenger, ikke på samme måte som jeg håpet på. Nå blir det bare psykolog time som vanlig 1 gang i uka.

Men vi skal prøve og legge opp en plan, ett løp som gjør at jeg kan jobbe med meg selv, som jeg ville gjort i gruppe behandling, men det blir ikke på langt nær lik den type behandling jeg skulle få.

Dette gjør meg:

  • Irritert.
  • Forbanna.
  • Frustrert.
  • Trist.
  • Deprimert.

Det kverner tanker 24/7 på ossen det her skal gå og om jeg kommer til å klare det. Etter den beskjeden så raste alt innvendig og jeg følte at alt håp om å bli bedre var borte og den følelsen sitter jeg med enda, og jeg tror ikke den vill forsvinne med det første for og være helt ÆRLIG!.

Jeg har grått tårer under timen i går, når jeg kom hjem, kjente det rant noen tårer i ansiktet når jeg la meg for og sove i går kveld, og jeg kjenner enda at de bare vill presse seg ut øynene mine.

Jeg fikk også beskjed om at hvis jeg ikke klarer og jobbe hardt nok med meg selv eller at psykologen ser at den behandlingen vi skal legge opp ikke vill gi noe effekt, så blir jeg bare skrivd ut.

Den beskjeden der, den gjorde meg bare enda mer forbanna! Hvordan kan de sitte og si noe sånt?

Så nå tenker jeg og ta 1 dag av gangen, og håpe på at det vill ordne seg med tiden.

 

 

Når en du er glad i går bort del 2!.

Helgen som har vært nå er ganske spesiell for meg.

Nå skrev jeg først 1 innlegg kun om min kjære tante. Men jeg har også en bestevenninne som har gått bort for 6 år siden.

Også har jeg en annen venninne som det er 2 år siden har gått bort. Det er ufattelig vondt og trist og miste noen du er glad i, noen som betyr noe for deg og sist men ikke minst er på din egen alder.

Verden er rett og slett urettferdig, unge mennesker skal ikke gå bort i ung alder, det skulle ikke vært lov!. Siden 2012 så har jeg mistet borti mot 15 stykker, og det er alt for mange.

Har mistet de til forskjellige ting, men uansett hva så betyr de like mye for meg!.

Savnet vill alltid være like stort, med tiden som kommer.

Dette er gravsteinen til beste venninna mi.

Dette er gravsteinen til en venninne.

Har ikke fått vært oppe og besøkt kompisen min enda, men han har fått gravstein og jeg gleder meg til og se ossen den har blitt.

 

Detter en minne tatovering jeg skal ta i morgen for bestevenninna mi og kompisen min, det er noe jeg gleder meg til.

Endelig kan jeg bære de med meg resten av livet, ikke bare i hjerte men også på kroppen min!.

Når en du er glad i går bort!.

Helgen som har vært nå er ganske spesiell for meg, for i 1012 så gikk min kjære tante bort.

Den hendelsen og det som skjedde den kvelden/natta er noe jeg aldri vill glemme. Natt til 4 mars 2012 var tante på jobb som vanlig, hun jobbet som dørvakt på ett utested.

Det som skjedde den kvelden var en full mann som ble nektet inngang fordi han var for full, så han ble stående der og krangle for å komme inn, men han gikk til slutt, seinere på kvelden kom han tilbake med en 1/2 fra ett annet utested, og ble nektet inngang nok en gang, fordi han hadde med seg medbrakt alkohol fra et annet utsted, men også fordi han var overstadig beruset.

Dette fant ikke han seg i og begynte da og ty til vold, noe som førte til at min kjære tante er død i dag. Tiden som gikk så fulgte jeg 3-4 rettsaker, men det gikk dessverre ikke vår vei. Det er ufattelig trist og uforglemmelig det som skjedde den natten, det har brent seg fast i hode mitt.

Så nå i dag er det 7 år siden denne hendelsen skjedde og tante ble borte, savnet er like stort i dag som det var den natten og det går ikke 1 dag uten at jeg tenker på henne!.

Og miste noen som står deg så nært å som du er glad i det gjør ufattelig vondt. Det føles som verden stopper opp, men heldig hvis 7 år etter har jeg endelig klart og kommet meg videre og fått orden på livet mitt, dele hvis værtfall, men tante vill aldri bli glemt.

Gravsteinen til tante og bilde ved siden av er minne tatovering jeg tok en liten stund etter hennes bortgang!. Så hun er alltid med meg.

 

Det kverner innvendig!.

Hei igjen:)

Det er en liten stund siden sist jeg har vært her inne nå, det er ulike årsaker til det.

Men jeg har tenkt og dele noen av de etter vært. Jeg har bare ikke helt klart og fått ned noen innlegg, men jeg tenkte å prøve på det i helgen, for nå har ting fått roet seg litt ned.

Nå for tiden så strømmer det en del tanker i hode og følelser innvendig. Og jeg klarer ikke helt og plassere alt sammen, men jeg håper at jeg klarer det med tiden.

Forje torsdag så hadde jeg min nest siste for-gruppe og da fikk vi en dårlig nyhet, og det var at de har ikke nok ressurser på dps så de måtte kutte ned på gruppebehandlingen og slå sammen 2 grupper. Så nå har de bare 2 grupper og ikke 3, noe som er veldig synd.

For det gjør at de andre som jeg gikk i for-gruppe med å meg må vente opp til 1 år, kanskje lenger, før vi kommer inn i videre behandling.

Og det første jeg tenkte når den beskjeden kom var hva skjer nå?

Men sammen med behandleren min så har vi funnet en løsning på det hele. Og det er at vi skal løse de tingene vi allerede holder på med nå.

Så får vi se hvor langt vi kommer 🙂

Jeg tar det rolig og tar en dag av gangen og nyter den gode perioden min fremdeles, men det føles ut som jeg har klart å lande litt, fra det høye nivået jeg har vært på siden 6 desember!.

På siste gruppe time i dag, så bakte jeg kake og lagde et kort med noen fine ord på. Det var noe de andre satte veldig pris på, det kommer ett eget innlegg om det :).

 

Det stormer innvendig

Jeg har en del tanker i hode, det føles ut som en storm inni hode mitt fortiden.

Det å ha ett hode som spinner og spinner å ikke vill gi slipp er veldig slitsomt. Det er ikke ofte jeg har fred oppi det lille hode mitt.

Det ødelegger veldig mye for søvnen min, og på sånne dager som dette når hode spinner så kraftig, vill jeg bare gjemme meg bort, vekk fra alt, pakke meg så langt inni dyna som mulig og bli usynlig. Som i det siste så har jeg våknet på ettermiddagen, og fremdels trøtt og sliten å bare vill sove.

Det som plager meg innvendig på denne tiden av året det er Jula. Familien min er veldig splittet, noe som gjør at vi har pleid og bytte på hvor vi feirer jul, men de siste årene har jeg vært hos mamma, da jeg ikke lenger har kontakt med pappaen min, av ulike årsaker. Det har skjært seg de 2 siste åra med pappa og meg.

Men uten om det så har vi generelt hatt veldig lite kontakt siden jeg var 16. Og det gjør jo vondt, men det er ikke noe han eller jeg får gjort noe med. Sist jeg feiret jul med pappa var i 2012, og det var også min siste jul med Bestemor, så det er mye av grunnen til at jeg ikke feirer jul med pappa lenger, men det har vært en del som har skjedd hos mamma også de siste åra egentlig, som gjør at jeg begynner å vippe på og bli hjemme med lille pus på julaften.

Men så tenker jeg på denne lille krabaten da som er min halv bror.

Han fortjener ikke å lide for det brødrene mine og jeg har vært igjennom.

 

Gruer meg til i morgen

I morgen skal jeg ha min 6 time i for-gruppe, og jeg gruer meg.

Menneskene er flotte, å være i gruppe går generelt greit.

Men jeg kjenner det spinner av tanker og følelser om morgen dagens tema som er tilknytningsforhold, og jeg gruer meg.

Jeg har jo problemer når det kommer til akkurat dette punktet. Det og være knyttet til ett medmenneske på ulike områder, men det gjør mest vondt når det kommer til omsorgs-personer fordi jeg har ikke hatt en omsorgs-person i store deler av livet mitt, som gjør at dette tema er ekstra vondt. Jeg har vokst opp store deler av livet mitt med å ta vare på meg selv og brødrene mine.

Å det og ikke ha noe form for omsorgs-person rundt deg som liten, gjør noe med deg når du vokser opp, det har det værtfall gjort for meg, det er ikke bestandig jeg ser ting på den måten jeg burde gjort og det er ikke bestandig jeg oppfører meg på lik linje som jeg burde gjort, og det å håndtere ulike situasjoner annerledes enn det jeg gjør den dag i dag, men enn lærer så lenge man lever, og det er noe jeg ofte prøver å si til meg selv.

Og siden jeg hadde lyst og storme ut døra sist time, så håper jeg at jeg klarer å bli sittende i timen, men det vill morgen dagen vise, for når det er snakk om temaer som er sårt og vondt, så ripper enn jo opp i gamle vonde ting, og det er ikke bestandig like lett og snakke om hver gang.

Det kommer også ett eget innlegg om dette temaet seinere.

Jeg håper alle dere der ute har det fint :).

Og husk – Dere er ikke alene, det finnes alltid hjelp, råd og tips :).

 

 

 

 

Følelsen av å vite at du ikke er alene

En ekte venn som er med deg på reisen igjennom tykt og tynt, på godt og vondt. Det kalles en ekte venn du kan STOLE på.

  • En som ser deg, når andre ikke gjør det.
  • En som tar deg for den du er.
  • En som setter pris på deg for den du er.
  • En som liker deg, selv om du er på ditt verste.
  • En som ikke dømmer deg, fordi den ser hvem du er til tross for all den smerten du bærer.

Det er bedre og ha 1 EKTE venn som er sann og ærlig.

Enn de som er rundt deg som behandler deg som dritt, det er veldig mange som har personer i livet sitt som ikke er bra å som ikke burde vært der. Du burde kanskje sagt noe, men noen ganger er det vanskelig, for du vet ikke bestandig hva du skal si, eller hva du skal gjøre? Og du er kanskje mer bekymra for hva som kan komme? Så du lar vær og gjøre noe.

Så du velger heller å bli liggende i sengen, eller på sofaen i fosterstilling og gråter å gråter og gjerne tenker det verste om deg selv.

Og da glemmer man selv hvor unik man er og hvem som faktisk tar deg for den du er og virkelig bryr seg om deg.

For når du ligger der, langt nede, ingen ser deg, du er trist og lei da kommer gjerne de negative tankene og følelsene du skulle ønske aldri kom.

Men allikevel kommer de som en storm og noen ganger mister du kontrollen over deg selv.

Sånn føles det ofte for meg.

Da er det godt å vite at jeg har en EKTE venn.

Du kommer deg igjennom alt med en ekte venn, selv om du havner på bunn.

 

 

 

 

 

 

Negative tanker, jeg føler aldri forsvinner.

Den følelsen når du sitter med negative tanker, som aldri forsvinner uansett hvor hardt du prøver.

  • Jeg er ikke bra nok.
  • Jeg skjønner ikke hva jeg gjør i denne verden, der ingen liker meg.
  • Det er ingen som vill være med meg.
  • jeg er bare til bry for alle rundt meg.
  • Alt jeg gjør blir bare feil.

Jeg jobber hver eneste dag med meg selv og prøver og si til meg selv at jeg er bra nok. Det og føle og tenke så mye rart om seg selv er ikke uvanlig når man sliter psykisk, men jeg lurer stadig på hvorfor det er sånn? Jeg tror nok at det ligger mye press inn under dette i forhold til samfunnet og de rundt oss, det er ikke til å legge skjul på at det er mye press i dagens samfunn om utseende, hva som er best og hva en må ha for og bli godtatt.

Mine tanker rundt det er blanda, for en side av meg tenker, jeg blåser i hva du har og hvordan du ser ut, og en annen side av meg blåser ikke i det, men det går igjen på sjalusien min at jeg ofte kan virke sjalu fordi jeg skulle ønske jeg var annerledes, eller så annerledes ut, men samtidig så er jeg takknemlig og glad for at jeg er den jeg er, fordi det finnes bare EN, og det er meg.

 

Jeg tror det er viktig og sette fokus rettet mot DEG selv og det du har, isteden for og bry seg om hva alle andre har.

 

 

Tanker og følelser

Nå skal jeg ta for meg litt tanker og følelser.

Det er jo helt nytt for meg og blogge på en plattform som dette, men jeg ser frem til tiden fremover:).

Jeg har lenge slitt med det og få frem tanker og følelser, fordi jeg ikke klarer å kjenne etter følelser innvendig fordi jeg sliter ekstremt mye med sinne som overstyrer resten av det jeg egentlig føler. Og det å ikke kunne kjenne etter andre følelser gjør rett og slett vondt på innsiden, for det å være irritert, frustrert og sint er noe jeg skulle ønske at jeg slapp, men dessverre så er det sånn det har blitt. Men jeg skal prøve så godt jeg kan steg for steg og ta dere med på reisen.

Under er noen av mine tanker og følelser jeg ønsker og ta tak i og dele med dere. Det kommer sikkert mer med tiden også, som jeg ønsker og dele.

  • Jeg kommer til og ha fokus på den nye behandlingen min, med tanker og følelser rundt det.
  • Tanker og følelser i hverdagen.
  • Tanker og følelser rundt de ulike temaene jeg har valgt på bloggen.
  • tanker og følelser av tapt barndom/oppvekst.
  • Tanker og følelser rundt gode og dårlige venner.

 

 

 

Scroll to top

Denne bloggen er personlige ytringer fra utgivere av bloggen. Alle bruk av bilder, tekst eller video fra bloggen må avtales med bloggens ansvarlige utgiver. Bloggen ligger på psykmagasinet.no. Ønsker du å blogge om psykisk helse på psykmagasinet.no så kan du ta kontakt med ansvarlig redaktør på mail: stine@psykmagasinet.no